Taletid

Hei, internett!

NaNoWriMo

Eg hadde jo fått sånn fin, ny plattform å blogge på. Og så skulle eg jo bruke han.

Men som den som les dette sikkert har merka, så er det noko føkk med SSL-sertifikatane til bloggen. Det er out of my hands, for å seie det på god nynorsk.

Samstundes studerar eg 200%, og situasjonar på heimefronten krev meir av tida mi enn før. Det kan ikkje nedprioriterast. Og så treng eg meir sømn i vinterhalvåret, som så mange andre tropedyr busett i ei borealt sone. Så tida strekk ikkje til.

For det er ikkje det at eg ikkje har noko å formidle. Det er ressursane det skortar på. Eg kan jo skrive. Og ja, eg slurvar med målform og skriv alt for lange setningar og brukar fleire språk på ein gong og framandord og rare uttrykk og vendingar, men heilt på jordet er det som regel ikkje. Det er berre det å sette av tid. Eg har jo ikkje sett av tid til å fikse det føkkings SSL-sertifikatet ein gong.

Det eg har gjort er å gå igjennom NOVA-rapporten om seksuelle krenkingar som vart publisert i 2007. Den gong blei funna i rapporten omtala som «sjokktal» i pressa. Tala har ikkje endra seg på 10 år. #metoo

Eg har óg vore hypotetisk gründer i bytte mot 10 studiepoeng, lært meg sjukt mykje om sceneteknikk (og trur framleis eg ikkje kan nokon ting), jobba med fysisk komedie og blitt kjend med ein klovn. Og til våren er eg ferdig med ein bachelor i nett dei tinga. Hire me.

Og så irriterer eg meg over utveklinga til internett og digitaliseringa generelt. Det går jo rett vest. Legekontor lar pasientar chatte med dei via Facebook Messenger. Kids får smartklokke med romavlyttingsfunksjon og GPS-sporing til jul. Vi har eit flott verktyg for deling av informasjon, og brukar det til å bygge eit dystopiverktyg for å generere reklameinntekter. Argh.

No skal eg skule stygt på ekstremvéret Ylva og lese til neste eksamen. Du kan surfe vidare på internett eller hjelpe meg med å samle data til den uhøgtidelege brukarundersøkinga mi ved å kommentere ein tilfeldig bokstav i kommentarfeltet.

Var det den sumaren?

Hei, Internett.

Eg har bytta målform etter gruppepress heimanfrå. Eigentleg bytta eg målform etter ein tentamen på vidaregåande, men eg har vore vinglete i målet sida då. No får eg ikkje lov til det lengre.

Eg har innsedd at eg ikkje er noko bloggetryne. Eg kan skrive, men eg får liksom ikkje til å sette meg ned og skrive i mi eiga, offentlege loggbok. Eg klarar ikkje føre offentleg vevlogg, rett og slett. Det å loggføre meg sjølv er for privat til at eg går til å gjere det på eit offentleg sted. Og ein blogg er ein offentleg stad.

Ei stund prøvde eg å ha ranteblogg. Men det er eg for forsiktig til. Ei stund prøvde eg å lage teaterkritikkar. Men eg er ikkje ofte nok på teater, og ein teaterkritikk er ein tekst som er meta noko analogt som har vore, og er dermed ikkje særleg interessant for andre enn dei som var der. Ei stund prøvde eg på å vere morosam. Men eg er for sint til å vere gjennomgåande morosam, og for intern med meg sjølv til at andre forstår ironien min gjennom tekst.

Og no kjem hausten, tida der eg ideelt sett bør sette meg med eit pledd i fanget og ein kopp te, og hamre laus på tastaturet. Trøkke ut tekst som om verda gjekk under i morgon, og det einaste som kan hjelpe er at eg tømmer hovudet mitt på papir.

Eg tvilar på at det kjem til å skje. Og eg veit kvifor.

Sida eg var lita har eg drive med teater. Ein kunstform som kan oppsummerast slik: Ein person går gjennom eit rom medan ein annan ser på. Eg har alltid gjort ting i ensemble. Det er gjer åleine har eg aldri publisert, for å vere åleine har vore fritid. Ei anna seinskade frå teatret er at eg ikkje veit korleis eg formidlar noko utan å ha eit publikum. Etter å ha studert filologi bør eg kunne lage meg ein implisitt lesar når eg skriv, men det får eg altså ikkje til.

Eg har ikkje noko publikum. Men treng eg eigentleg det? I forordet til The boy who could save the world skriv Lawrence Lessig om at Aaron Schwarz blei frustrert då Lessig tipsa nokon andre om bloggen hans. For det Schwarz skreiv på bloggen sin var han sitt. Bloggen var den private notatboka hans.

Eg likar den tilnærminga. For det er i grunn ingen som les det eg skriv her. Kanskje grav nokon opp noko eg har skrive for lenge sida ein dag, men då er det dei som har dykka i arkivet, ikkje eit stort publikum som har venta på neste livsteikn.

Skrive som om ingen les det. Danse som om ingen ser.

Eg trur eg tar den koppen med te likevel, eg.

Pip pip

Jeg lovet en 7 år gammel gutt å legge dette ut på nettet.

Jeg lovet en 7 år gammel gutt å legge dette ut på nettet.

Dagens tidning

Da jeg var middels liten kjøpte min far en CD med Hasse & Tages «Under dubbelgöken», som var noen og 20 spor med en kikk i dagens tidning og et påfølgende intervju med en relatert person med etternavn Lindeman.
Jeg heter riktignok ikke Lindeman, men i dag har jeg lest svenske nyheter. Der fant jeg dette, som jeg vil dele med deg.

«Små opprør som nettets oligarker», har den svenske journalisten Sam Sundberg kalt listen sin over ti ting du kan og bør gjøre for å bli en bevisst nettbruker. De første 8 punktene er så enkle at selv min avdøde bestemor hadde klart å gjennomføre dem. Jeg har ikke tenkt å gjenskrive hele artikkelen, det er da ikke så vanskelig å lese svensk, men jeg vil dele de tingene jeg ville gjort annerledes enn Sundberg skriver på lista si.

I første omgang: Jeg tror ikke på Facebook lenger. Ikke i det hele tatt. Tror ikke på, som i at jeg hverken orker, vil eller gidder å bruke plattformen. Facebook er designet som et støyende torv, der grønnsaksselgere skriker og kaster frukt etter deg. Om en ikke er vant til det er det en direkte ubehagelig opplevelse. Men – som Sam påpeker – blir det litt ensomt uten Facebook. Jeg går glipp av invitasjoner til spennende kulturarrangementer. Jeg går glipp av diskusjoner, og ikke minst – jeg går glipp av hyggelige hendelser som skjer i livet til folk jeg kjenner. Men når jeg tenker på hva Facebook gjør med all denne informasjonen, så tenker jeg at jeg virkelig ikke vil være med på leken selv om jeg går glipp av ting. For jeg er jo ikke vekk, jeg har bare en annen adferd på nett enn det som er standard i Skandinavia.

For faktisk, så er vi skandinaver ekstreme når det gjelder hva vi deler på Facebook. ALT som skjer på nett skjer der. Til og med mediehusene våre har begynt å begrense seg til Facebook. Jeg synes det er både fascinerende og skremmende at vi gjør oss så avhengige av en plattform, eller som jeg hørte det bli beskrevet som nylig: en innegjerdet hage. Alt ser fint og vakkert ut når en er innenfor gjerdene, men det er akkurat like spennende og frodig utenfor, om en bare kommer seg dit. Jeg gikk ut av den innelukkede hagen i 2012, og har så vidt kikket innom etter det.

Det beste er at jeg stortrives, selv om jeg ikke er like lett å få tak i. Når jeg treffer noen jeg kjenner har jeg mye å snakke med dem om. Jeg har mye å fortelle, siden jeg ikke utbroderer meg eller familien min på Facebook. Nå er det ikke slik at jeg ikke deler noe om meg selv på nett, jeg har bare valgt andre kanaler. F. eks. denne bloggen. Og nyhetsbrevet mitt. Jeg synser hver dag på Twitter, og rett som det er på Quitter også. Ellers henger jeg masse på det distribuerte sosiale nettverket Diaspora*, som jeg fant da jeg bodde i Tyskland, og som jeg bruker til å holde kontakt med tyske venner og andre fine folk. Jeg har to telefoner. Om alt dette virker uoverkommelig har jeg lagt fra meg mange nok spor på nettet til at en finner meg gjennom et kjapt Google-søk. Eller bruker en annen søkemotor.

Linkene i avsnittet over viser at jeg kanskje er litt mer opptatt av fri programvare og dets like enn Sundberg er. Jeg kommer ikke til å dele babybilder på Path. Til chat, både gruppechat og vanlig chat, foretrekker jeg XMPP. (Få din egen her!)
Bildene mine lagrer jeg litt hist og pist, men det meste ligger i en OwnCloud-installasjon hvor jeg synes bildene mine er trygt oppbevart. Kalenderen på telefonen min er ikke knyttet opp til Google, men til samme OwnCloud som bildene mine er. Jeg er så oldschool at jeg har en liten adressebok der kontaktene mine er skrevet ned for hånd. Og er lagret lokalt på telefonene mine. Og selvfølgelig kjører jeg Linux på PCen min.

La meg få invitere deg med på piknik utenfor gjerdene. Kanskje finner du til og med en liten Lindeman.