Sandfestivalen 2018

Hurra, det er Sandfestival igjen! I år er festivalens tema De glemte målgruppene, og viser forestillinger barn i aldersgruppen 3-6 år og for ungdomstrinnet (13-16 år). Et veldig mye mindre tungt tema enn i fjor, da temaet var På flukt.

På torsdagen så jeg tre forestillinger. En for toddlere, en for ungdommer og en for voksne. Relativt mye teater på bare en dag, men vi leker ikke festival når det først er teaterfestival i Kristiansand. Da er det full rulle, uten nåde. Så full rulle at jeg ikke en gang har vurdert å skrive kritikker av det jeg har sett. I stedet kommer en liten oppsummering:


Pop Up er noe av det fineste jeg har sett. Både det estetiske uttrykket og teaterhåndverket var sabla bra gjennomført, og det var fantastisk å både bli sugd inn i historiene som ble spilt, og til stadighet la seg fascinere av smarte løsninger. I tillegg til ulike «cartoons», altså fortellinger, hadde stykket en slags prolog med den mest fantastiske lek-med-teknikk-og-lag-slapstick-scenen jeg har sett noen sinne. Jeg har aldri kost meg så mye over å se en hengende mikrofon bli hevet og senket før.


To hjem er den første Sand-forestillingen jeg har sett på Rosegården Teaterhus. Selv om det ligger langt unna alle de andre stedene festivalen har brukt var det stapp fullt. Det kan ha noe med at forestillingen jeg så var solgt til DKS og at en masse skolebarn dermed var busset til Lund.

Det var så fullt at kameraet mitt trodde vi var under vann
og bestemte seg for å ta bølgete bilder.

Forestillingen handler om ei jente (14) som opplever at foreldrene skiller seg. Tematikken er god, teksten er god, det estetiske uttrykket er gjennomført. Men det er noe som halter. Noe er veldig kunstig og påtatt i utførelsen av det som skjer på scenen. Overgangene er litt off, jeg trodde ikke på det som ble vist på scenen, og jeg ble sittende å lure på hvor det hadde gått galt før forestillingen i stedet for å lure på hvordan det gikk med rollefigurene. Var vi i salen bare skikkelig uheldige som så den forestillingen der energien var lav og de ikke hadde rukket å varme opp? Eller skulle det være slik?


For andre ting var teaterproduksjonen til studentene på andre året i bachelorløpet faglærer i teater ved UiA (puh). Den ble opprinnelig vist i april i år, men ble satt opp igjen i anledning SAND.

Og ved du va, det er det morsomste jeg har sett i år. Helt min humor: Litt for tørre ordspill, uventede vendinger, tilsynelatende tilfeldig bruk av (alt som er tilgjengelig i) rommet, forflytning av rommet, bra dynamikk i både dialog og handling. Og et skikkelig bra gjennomgående tema.

Vi ble guidet rundt i og utenfor Kilden, og fikk overvære en analyse av hele debatten om Kunstsiloen som min kjære hjemby skal beæres med. Debatten raser ikke like mye nå som det den gjorde i vår, men det som skal bli Kanalbyen på Odderøya er fortsatt en byggeplass, og ting er fortsatt ikke helt i boks med siloen.

Det eneste jeg har noe å si på var hvordan For andre ting er institusjonskritisk teater. Det er satt opp av studenter ved en institusjon, vist på landsdelens største institusjonsteater, og regissert av en ansatt ved en institusjon. Men det er mulig det er der ironien ligger, og jeg bare ikke har forstått det.


Hjem så jeg ikke alene, og det var egentlig veldig fint. Det var en nydelig liten forestilling for barn mellom 2 og 6 år som handlet om hva som er hjemme. Fint formidlet, fint soundscape, fantastisk teknikk og til sist fikk alle barna lov til å kikke inn i noen små hjem som alle var forskjellige. Kompanjongen min syntes det var så fint at vi endte opp med å se den to ganger.

Etter forestillingen

I tillegg kunne man kjøpe en liten bok med ulike historier om hjem, og det gjorde jeg, men jeg har fortsatt ikke lest den. Shame on me.


Strange Feathers var valgt ut til å være forestilling på Lørdagskilden, og jeg så den på lørdag, så det var nok en gang innmari fullt. Men det gjorde ingen ting, for det var også innmari fint. En fortelling om tre fugler var pakket inn i en masse akrobatikk og aerial dance theatre.

#ingenfilter

Etter forestillingen fikk alle barna leke med store fjær og samle sammen små fjær, og det var en stor suksess (og en lur måte å få startet nedrigginga).