Circus in place

Det fine med at alt skjer på internett for tiden er at man kan dra på jordomseiling uten å lette på fua. I teorien har det vært mulig siden internetts morgen, men i praksis har bare nerder og content creators og andre ekstremt online mennesker som har gjort det.

Innen fagfeltet mitt er folk flest veldig offline, og det er både en del av kunstformen og noe av sjarmen med teateret å være på rett sted til rett tid for å oppleve forestillingen.

Oh no, clown down!

(Det ljomer fra videosamtalen)

Men nå må man bare være foran PCen på rett tid, og man kan være i samme digitale rom som folk over hele kloden. Akkurat nå er jeg på klovneøving med en gjeng amerikanske sirkusklovner jeg kjenner gjennom internett. Jeg har ikke drevet med fysisk teater siden uka før vi gikk i lockdown, så det er et etterlengtet gjensyn med den praktiske delen av scenekunstutøveres jobbhverdag (selv om jeg sitter på fua og ser på og har vondt i skuldra).

Et skjermbilde av videosamtalen med to klovner som øver og en håndfull mennesker som bare er tilstede i det digitale rommet. I bakgrunnen er nettleseren min med dette bloginnlegget åpent.
Videoøvingslokale i hjemmekontoret mitt

Hele konseptet er genialt: Vi møtes på Jitsi, de som vil øver på ting eller trener, og de som bare vil være sosiale kan det. Visstnok var det en fyr i Hellas som logget på og drev med akrobatikk i sofaen sin klokken 4 om morgenen (Hellas-tid). Og så har det dukket opp folk som meg, som er støl etter å ha hatt kink i skuldra (det går visst an!) og ikke får sove fordi det er strålende fullmåne og dårlig luft på soverommet.

Men nå har jeg sittet og sett på klovner øve mens solen har stått opp, og jeg føler meg som han her:

Det lille, brune dyret William står foran vaskeservanten sin i soloppgangen og strekker på seg.
William fra Resan Till Melonia (1989)

Og internett kan løse mye, men så lenge vi mennesker skal forholde oss til hverandre i øyeblikket, må vi forholde oss til tidssoner. Så god morgen, nå skal jeg sove litt.